Endelig litt nysnø på en av de virkelig store perlene på Breivikeidet, Hamperokken.

Skisesongen går mot slutt og det er bare å gripe mulighetene når det byr seg. Det kalde været med nedbør har gitt oss en siste mulighet for å oppleve litt tørrsnø før det er over for denne gang.
Yr lurte oss litt bort i dag. De lovde oppklaring og sol fra formiddagen og til kvelds, men det kom alt for sent.
På de mange turene opp de vestvendte rennene på Gabrielfjellet har den nordvendte flanken på Hamperokken liget og fristet. I dag så vi muligheten til å få prøvd den etter arbeidstid. Vi hadde siste regnskur på vei inn fra Tromsø, så ikke en optimal start. Snøen hadde krympet betraktelig på den uken siden vi var på Gabrielfjellet. Skiene kunne taes på like etter den nye bua som er kommet like over skoggrensen.
Fra den var det nesten sammenhengende felt med snø opp dalen mellom Middagsaksla og Gabrielfjellet. Fersk tørrsnø dukket også opp etter hvert. Ikke de store mengdene, men akkurat passe.
Føret opp var glimrende, kun en plass var det litt hardt så vi måtte av med skiene 10-15 meter.
Dessverre var toppartiet og eggen innhyllet i skodde, så det ble ingen toppstøt denne gangen. Det var dårlig sikt siste biten opp, så vi kom en del til venstre for skaret der man kommer opp på eggen .Det var heller ikke så fristende å klatre opp uten å se noe så det ble stopp like under toppen.
Men turen opp var så fin og storslått at den blir det flere av.
Nedturen var av den gode sorten og en perfekt avslutning på vinteren. Gode svinger på fin snø i bratt lende smaker godt. Nå er det bare Kjostinden som enda frister før skiene settes bort for sommeren.
Takk til Thorleif, Geir Arne og Ørjan for en flott tur, selv om det alltid er like ufordragelig å ikke komme helt opp.

Hamperokken

Endelig skiføre.

Stigningen opp breen nærmer seg.

Godt føre opp.

Rasteplass like under toppen.

Mot de vestvendte rennene på Gabrielfjellet.

Den meldte sola er på vei og lager en trolsk stemning

Nede av breen er det plutselig blitt antydning til blå himmel.

Det er tett mellom portene før det er slutt på snøen.

Eventyrlige maidager med Senjamagi.

Senja byr på vill og vakker natur.

Store Hesten

Senja leverer atter en gang. Teltliv, skiturer og en antydning til sommertemperaturer er det som skal til for en optimal opplevelse.  Vi kjørte ut til Senja torsdags morgen med Store hesten fra Mefjorden som turmål. Det virket som om det var mange som hadde tatt langhelg og valgt Senja som destinasjon. I Ersfjorden var det en hel koloni av ymse grupperinger.
Området rundt Store Hesten, Breitinden, Burstinden byr på unike muligheter for kombinasjon av flere topper på samme dag. Det er ikke lange avstander mellom godbitene og alle har beskjedne høydemeter.
For oss ble det med Store Hesten denne gang. Turen starter like ved Svarthola der det er gode parkeringsmuligheter. Vi fulgte traseen til kraftlinja opp til 400 meter der vi dreide inn på Lille Hestvatnet. Det var en del overvann, så vi gikk langs vannkanten før vi begynte stigningen opp mot   Store hesten. Vi nøt turen opp lettkledd i sommertemperatur og brukte god tid på toppen . Vi var tidligst oppe og kunne nyte stillheten alene på toppen før hordene kom. Når vi forlot kom et større følge fra NTF opp og flere var underveis. Fantastisk at så mange utnytter godværet i så fine omgivelser.
Store Hesten byr på veldig fin nedkjøring i den vestvendte flanken. Snøen var akkurat passe oppvarmet med løs slush på toppen.

Nesten oppe ved Lille Hestvatnet med Store Hesten på venstre hand.

Peter og Inger rett før de bikker ned til vatnet

Store Hestens Nordflanke.

Lille Hestvatnet var et vakkert skue med litt overvann og de klare blå fagene.

Ryggen opp mot toppen er litt smalere og fin luft på begge sider.

Finere lunsjplass skal man lete lenge etter.

Vakker utsikt i alle himmelretninger er belønningen når man er oppe.

Lille Hestvatnet fra oven.

Mot Bergsfjorden

Fin utsikt til Breitinden fra toppen.

Burstinden.

Roalden

Mefjorden

Husøya.

Full parkeringsplass tyder på at flere er på vei.

NTF er underveis.

Et lite pitstopp i sola  på veien ned.

Det var nesten for godt var i fjellheimen til å forlate men vi hadde ikke funnet leirplass enda. Det er mye som skal klaffe. Morrasol, kveldssol og helst ikke for mye vind. Vi endte opp like utafor Skaland i retning Bøvær. Verdens fineste teltplass med orkesterplass mot storhavet. Det å kunne sitte en kveld med bålet og bare se og lytte på sjøen og fuglelivet er balsam for sjelen.

Teltplass av høyeste klasse.

Bålkos og kveldsmat.

Dekket til kvelds

Litjemoa og Stormoa

Fredag var planen Stormoa, Senjas nest høyeste fjell. Vi parkerte ved tunnelutslaget ved krokelvvatnet og krysset oss opp til foten av Stormoa. Men det var en imidlertidig værforandring på gang. 

Skylaget ble mørkere og mørkere og skodda kom raskt sigende langs toppene. Surt og kaldt ble det også. Det var bare å ta av fellene og komme seg ned til bilen. 

Lørdag var ny dag og nye sjanser. Nå var det blå himmel og sommertemperaturer igjen.

Denne gangen var det full parkeringsplass og mange på tur. En stor gruppe foran oss hadde kurs for Litjemoa. Heldig for oss som fikk Stormoa for oss selv. Ikke det at det ikke er trivelig med selskap. Men det er en smal rygg opp og veldig greit å vite at det ikke er noen over eller under hvis det skulle komme snø eller stein ned.

Turen langs ryggen opp var veldig grei. På de korte bratte snøpartiene var snøen såpass fast at det føltes komfortabelt å klyve opp. Det er ikke så store tumleplassen oppe vinterstid, men akkurat så man får tatt noen bilder før turen ned.

Vel nede ved skiene var det enda så lenge igjen av dagen at vi like godt  tok turen opp til lillebroren Litjemoa. Det ble noen fine svinger før fellene måtte på igjen og kryssing opp til toppen.

Det var første tur opp til Litjemoa og ikke siste. Utsikten og det fine topplatået imponerte meg. Skikjøringen ned er også veldig oversiktig og fin.

Starten av ryggen opp til Stormoa.

En av snøfeltene på vei opp.

Nedre Hestvatnet.

Glad og fornøyd på toppen.

Varden på toppen var nedsnødd og begynt å tine fram.

Krokelvtinden

Krokelvvatnet og startpunkt

Bergsbotn og den markerte renna fra Luttinden i sikte

Vakkert

Ryggen bort til Litjemoa.

Inger på toppen og klar for nedfart

Litjemoa

Stormoa sett fra Litjemoa.

Renna fra Luttinden ser meget fristende ut. Sett fra Litjemoa.

Fin tinderangling bort til Skolpan

Ryggen mot Stormoa.

Rasteplass med utsikt

Takk for nok ei fin helg Senja.

Kvænan og teltliv på Giska.

Senja har vært i tankene i lange tider. Ustabile snø- og værforhold har utsatt planene noen uker. Ikke det at det er noen ulemper i at det blir litt mere vårlig. Komforten i teltet stiger med utetemperaturene.
Vi valgte vakre Giska i Sifjorden som leirplass. Bedre kan det nesten ikke bli . Panoramautsikt, tørre sletter, bålplass og Kvænan rett ut av teltåpninga. Det eneste som manglet var midnattsola.
Giska kan være avledet fra det samiske ordet Jieska som betyr kul eller utvekst. Oppe i dalen bak Giska finnes en lik kul/ utvekst i terenget. Det sies at folk her bodde i gammer og gikk i kofter på 1800-tallet.
Enkelte av tuftene på Giska  kan være opptil flere hundre år gammel.
Det var langhelg og gode meldinger fra Yr, så bilen ble fylt med rekvisita som gjør teltlivet til en lek.
Det er jo luksus å kunne kjøre helt fram til teltplassen.
Godværet som var meldt lot vente på seg. Som erstatning kom det litt sludd og snøbyger. Turen ut til Senja ble utsatt til lørdags ettermiddag. Da var regnbygene i minking og det var lysning i sikte.
Så nært Kvænan var det vanskelig å velge noe annet som første turmål. Den så riktig så snøfylt og forlokkende ut. Snøen var tørr før man var igjennom den spredte skogen så det så lovende ut. Sola varmet også slik at jakkene måtte i sekken på oppturen.
Når vi nærmet oss tannrekka langs eggen ble det litt mer disig og antydning til flatt lys.
Men det klarnet opp og vi installerte oss på en av de østre toppene og tilbragte noen timer for å nyte utsikten.
Føret ned var av den varierte sorten. Øverste del hadde 20 cm fin nysnø, men så kom man inn i et parti med frossen skorpe på toppen. Ikke av den  svingvennlige sorten. Det varte heldigvis ikke så lenge før det gikk over i myk solvarmet og deilig slush. Det er bare litt endring i himmelretningen som utgjør forskjellen på bra og dårlig føre.
Dagen ble avsluttet med bålkaffe og bålpølse med tilbehør på verdens fineste teltplass.

Neste dag var det litt mer utfordring med været. Store Hesten eller Stormoa var planen, men regnet trommet på teltduken på natta. Det stoppet opp utpå morrakvisten, men skydekket lå lavt. Vi kjørte først til Stormoa men sikta var lik null, så vi returnerte til kaperdalen. Der var det sprekker i skydekket og et og annet solgløtt. Vi tok turen opp til tredjefjellet i flott snø og var godt fornøyd med det. Sikten varierte fra null til ok. Ingen stor opplevelse, men tur er tur.
Spørs om ikke Lyngen står for tur neste gang.

Teltleir med utsikt.

Utsikten fra teltåpningen er upåklagelig.

Dagens turmål, Kvænan.

Spredt småskog første del opp fra Kvænbukta.

Fin utsikt mot Sifjorden hele veien opp.

Hvis man følger venstre side opp går man forholdsvis trygt opp.

Tanngarden i sikte.

Fint i sola på toppen.

Flakstadvåg i sikte.

Vakkert skue.

Indre Selfjord

Kvænan i kveldssol.

Ekte bålkaffe kurerer gruff.

Fornøyd med dagen og livet

Kveldstemning.

En god ekspedisjonsbil er et must når klær skal tørkes etter en dag ute 

Mye gråvær og nedbør på dag 2 var litt utfordring.

Kaperdalen

Opp mot tredjefjellet.